En ATV er et lite, lett kjøretøy konstruert for å ta seg fram over underlag som ville stoppet en vanlig bil – gjørme, sand, løs grus, gress og oppkjørte stier. Den finnes for å kombinere motorsyklens manøvrerbarhet med stabiliteten og fremkommeligheten som trengs utenfor vei, og gir bønder, skogsarbeidere, jegere og fritidsbrukere et kompakt redskap for å krysse ulendt eller bløtt terreng der større kjøretøy ikke kommer fram eller ville gjort for stor skade.
Det definerende trekket er et sett med store, ballongaktige dekk som kjøres med svært lavt lufttrykk, ofte bare noen få pund per kvadrattomme. De myke, brede dekkene fordeler vekten over en stor kontaktflate, slik at kjøretøyet flyter over bløtt underlag i stedet for å synke ned, og de former seg rundt hindringer for å beholde grepet. Føreren sitter overskrevs på et salaktig sete og styrer med motorsykkelstyre i stedet for ratt, et oppsett den deler med firehjulingen som ATV-en er nært beslektet med. De fleste har fire hjul, en liten bensinmotor – selv om elektriske modeller nå finnes – og kjede- eller akseldrift, der føreren forskyver kroppsvekten for å kontrollere kjøretøyet gjennom svinger og over ujevnt underlag.
Det som gjør ATV-en verdifull, er hvordan dette oppsettet passer til oppgaven. Det lave tyngdepunktet, den korte akselavstanden og den gode bakkeklaringen lar den klatre opp bakker, vade gjennom grunne bekker og finne vei gjennom hindringer, mens styret gir direkte og umiddelbar styrerespons. På en gård kan den trekke små hengere, frakte verktøy og raskt nå avsidesliggende jorder; på en sti gir den en kvikk, åpen kjøreopplevelse.
Det finnes flere varianter. Sport-ATV-er for én fører er innstilt på smidighet og fart, nyttemodeller prioriterer dreiemoment, trekkevne og lasteholdere for arbeid, og ungdomsmodeller er tilpasset i størrelse og fartsbegrenset for yngre kjørere. En nær slektning er side-by-side-kjøretøyet, eller UTV, som har plass til personer ved siden av hverandre i et veltebur med ratt, og ofte forveksles med ATV-en, men er en egen kategori.
De praktiske begrensningene er betydelige. Fordi føreren sitter åpent og kjøretøyet er høyt og smalt i forhold til sporvidden, har ATV-er en reell veltefare, særlig i bratt terreng eller i krappe svinger, og verneklær og hjelm anbefales på det sterkeste. De er som regel ikke typegodkjent som vanlige personbiler, og i mange land kan de ikke kjøres på offentlig vei. Å ta med passasjer på et kjøretøy bygget for én, eller la barn bruke modeller i voksenstørrelse, øker faren ytterligere, og mange steder stiller krav til alder og opplæring.
I det bredere terrengkjøringsvokabularet henger ATV-en sammen med begreper som firehjulsdrift og bakkeklaring, og deler vekten på fremkommelighet og evnen til å forsere hindringer, men den forblir et spesialisert nytte- og fritidskjøretøy snarere enn en erstatning for en vanlig bil.
- Lite terrengkjøretøy med fire lavtrykksdekk
- Styre og salsete, som en firehjuling
- Bygget for gjørme, sand, stier og gårdsarbeid
- Som regel ikke en gatelovlig personbil