Automatgir

Et automatgir er en girkasse som velger og skifter utvekslingsforhold på egen hånd, og fritar føreren fra å betjene clutch eller gire manuelt. Føreren velger retning med velgeren, vanligvis Park, Revers, Nøytral eller Drive, og styrer deretter bilen med bare gass- og bremsepedalen. Girkassen leser av fart, belastning og gasspådrag og avgjør selv når den skal skifte gir. Denne enkelheten, særlig kjærkommen i tett trafikk og i bakker, er grunnen til at automatgiret har kommet til å dominere salget i mange av verdens største bilmarkeder.

Begrepet dekker flere ganske ulike mekanismer snarere enn én enkelt konstruksjon. Det tradisjonelle automatgiret bruker en momentomformer, en hydraulisk kobling som mangedobler dreiemomentet ved lave turtall og lar motoren gå på tomgang mens bilen står stille, og som mater et planetgirsett der utvekslingsforholdene velges av hydraulisk betjente clutcher og band. Et dobbeltclutchgir bruker i stedet to clutcher og det som i praksis er to manuelle girkasser styrt av en datamaskin, som forhåndsvelger neste gir for svært raske skift. Den trinnløse girkassen kvitter seg helt med faste trinn og bruker en reim eller kjede som løper mellom trinnløst justerbare remskiver for å gi et sømløst spekter av utvekslinger, mens en helelektrisk bil ofte bare trenger ett fast reduksjonsgir fordi motoren leverer dreiemoment over et bredt turtallsområde.

For føreren er den daglige gevinsten letthet og mykhet. Det finnes ingen clutch å balansere ved start i motbakke, ingen grunn til å ta en hånd fra rattet for å skifte gir, og ingen fare for å stoppe motoren, alt sammen noe som senker belastningen og gjør start-og-stopp-kjøring merkbart mindre slitsom. Moderne girkasser er dessuten virkelig raske: et godt dobbeltclutchgir eller et åtte- eller nitrinns automatgir med momentomformer skifter nå raskere og mykere enn de fleste førere klarer med en manuell girkasse, og den tette plasseringen av de mange utvekslingene holder motoren i sitt mest effektive eller mest responsive område.

Teknologiens historie går fra de første masseproduserte hydraulisk koblede automatgirene på slutten av 1930- og i 1940-årene, gjennom tre- og firetrinns kasser, til dagens girkasser med åtte, ni eller ti utvekslinger, dobbeltclutch og avansert styringsprogramvare. Forbedringer i lockup-clutcher, som mekanisk forbinder motoren med girkassen ved marsjfart for å fjerne slippet og ineffektiviteten i den hydrauliske koblingen, har sammen med adaptiv styringsprogramvare visket ut mye av det gamle drivstofftapet som en gang talte mot automatgiret.

Det finnes fortsatt avveininger å vurdere. Automatgir koster gjerne mer i innkjøp enn tilsvarende manuelle, kan være dyrere å reparere, og de mer kompliserte typene kan trenge bestemte oljer og jevnlig service. Enkelte førere savner også det direkte mekaniske grepet en manuell girkasse gir, og en dårlig tilpasset trinnløs girkasse kan gi den såkalte strikkfølelsen, der turtallet stiger foran farten under akselerasjon.

Automatgiret står i kontrast til den manuelle girkassen, som krever at føreren betjener clutchen og girspaken. Som kategori favner det automatgiret med momentomformer, dobbeltclutchgiret og den trinnløse girkassen, hver et eget teknisk svar på det samme målet om å skifte gir uten at føreren griper inn.