Spiralfjær

En spiralfjær er en lengde fjærstål viklet til en skruelinje som bærer en del av kjøretøyets vekt i hvert hjørne og demper støtene fra en ujevn veibane. Det er den klart vanligste fjærtypen i moderne bilfjæring og finnes på det store flertallet av personbiler. Oppgaven er å la hjulet bevege seg opp og ned i forhold til karosseriet, slik at karosseriet holder seg forholdsvis i ro og dekket beholder kontakten med underlaget. Uten en fjær ville hver eneste hump bli ført rett inn i konstruksjonen og videre til de som sitter i bilen.

Fjæren virker ved å lagre energi når den trykkes sammen. Når et hjul treffer en hump, blir fjæren kortere og lagrer energien fra støtet; når hjulet faller ned i en fordypning, strekker fjæren seg ut igjen og frigjør energien. Stivheten, eller fjærraten, bestemmes av tråddiameteren, viklingsdiameteren, antall aktive vindinger og selve stålets egenskaper, noe som gir konstruktørene et bredt spillerom til å tilpasse kjøringen til den enkelte bilen. Et avgjørende poeng er at en spiralfjær alene ville svinge opp og ned gjentatte ganger etter en forstyrrelse, og derfor virker den alltid sammen med en støtdemper som styrer og demper denne svingebevegelsen.

For kjøretøyet og passasjerene gir spiralfjæren den balansen mellom komfort og kontroll som preger en bils kjøreegenskaper. En mykere fjær svelger humpene og gir en behagelig kjøring, men slipper til mer krenging og nikking; en stivere fjær holder karosseriet flatere for sportsligere veigrep, men på bekostning av komforten. Fjæren sørger også for en jevn kontaktlast ved dekket, noe som er avgjørende for grep, bremsing og styring. Den er kompakt sammenlignet med eldre fjærtyper, og det gjør at fjæringen kan pakkes inn på en plassbesparende måte og frigjøre rom i hjulkassene og karosseriet.

Spiralfjæren fikk sin sentrale plass etter hvert som fjæringskonstruksjonen beveget seg bort fra bladfjærene på eldre og tyngre kjøretøy. Den er lett og holdbar, og fordi oppførselen er enkel å forutsi og justere, passer den godt til de individuelle fjæringsoppsettene som dominerer moderne biler. Blant variantene finnes progressive fjærer, der vindingene har ujevn avstand slik at stivheten øker etter hvert som fjæren trykkes sammen, med myk respons i starten og bedre kontroll ved tung last, samt forsterkede fjærer som senker eller stiver opp en bil.

I praksis er spiralfjærer robuste og langtlevende, men de kan synke sammen med årene og senke kjørehøyden, eller de kan brekke, særlig der rust har svekket stålet, noe som gir en bankende lyd og en skjev hvilestilling. Fjæren er en hjørnestein i fjæringssystemet og kombineres oftest med en støtdemper inne i et MacPherson-fjærbein, der fjær og demper er slått sammen til én bærende enhet. Sammen med bladfjærer og torsjonsstaver utgjør den de viktigste måtene en bil fjæres på.