Permanent firehjulsdrift

Permanent firehjulsdrift betegner et drivverk der motorens dreiemoment hele tiden fordeles til alle fire hjul, i stedet for til ett par hjul med den andre akselen koblet inn bare ved behov. Det vokste fram for å løse en grunnleggende svakhet ved eldre innkoblbare systemer, som ikke kunne stå innkoblet på underlag med godt grep uten å skade drivverket. Ved å fordele kraften over fire kontaktflater til enhver tid gir et permanent system bedre grep i vått føre, på snø og is og på løst underlag, samtidig som det fungerer feilfritt på tørr motorvei.

Komponenten som gjør permanent firehjulsdrift mulig, er senterdifferensialen, plassert mellom for- og bakaksel inne i reduksjonskassen eller girkassehuset. Når et kjøretøy svinger, beveger for- og bakaksel seg gjennom litt ulike buer og må derfor rotere med ulik gjennomsnittsfart. Senterdifferensialen tar opp denne forskjellen og lar akslene dreie uavhengig av hverandre samtidig som de trekkes. Uten den ville drivverket bli tvunget til å spennes opp på underlag med godt grep, en tilstand kalt oppspenning i drivlinjen, som gir dekkslitasje, rykk i trange svinger og til slutt mekanisk havari.

For føreren er den praktiske fordelen at systemet ikke krever en tanke. Det finnes ingen spak å flytte og ingen fare for å la kjøretøyet stå i feil modus; full trekkraft er alltid tilgjengelig i samme øyeblikk et hjul begynner å miste grepet. Dette gjør permanent firehjulsdrift særlig egnet for kjøretøy som skal kombinere gode veiegenskaper med ekte terrengevne, og det danner grunnlaget for mange premium-SUV-er og utpregede terrengbiler som Land Rover Defender og Mercedes G-klasse.

Mange permanente systemer kombinerer senterdifferensialen med en låsemekanisme. På vei står differensialen åpen, men i terrenget kan den låses, slik at farts­forskjellen mellom akslene fjernes og dreiemoment garanteres til begge ender selv om én aksel har mistet grepet helt. Svært mange av disse kjøretøyene beholder også et eget lavgirsett for å krype over hindre eller komme kontrollert ned bratte fall. Enkelte moderne systemer bruker en viskøs kobling eller en Torsen-type senterdifferensial for å forskyve dreiemomentet automatisk uten at føreren griper inn.

Kompromissene er vekt, mekanisk kompleksitet og en beskjeden økning i forbruket, ettersom hele drivlinjen alltid roterer. Senterdifferensialen, den ekstra kardangakselen og reduksjonskassen øker pris og masse, og de ekstra roterende delene gir større tap. Nettopp derfor finnes enklere innkoblbare og behovsstyrte firehjulstrekksystemer, det første for sporadisk terrengbruk og det andre for effektivitet på vei. Permanent firehjulsdrift ligger i den evnerike enden av spekteret og gir det jevneste grepet på bekostning av forbruk.