Mikrobil

En mikrobil er den minste praktiske klassen av personkjøretøy beregnet for vanlig vei, utviklet nesten utelukkende for korte turer i byen der kompakt format, enkel parkering og lave driftskostnader betyr langt mer enn fart, rekkevidde eller lastekapasitet. I mange land regnes disse kjøretøyene ikke som biler i det hele tatt, men som firehjuls mopeder eller lette firehjulinger, en egen juridisk kategori som setter strenge grenser for effekt, vekt og toppfart mot at de slipper lettere unna regelverk og, i enkelte land, førerkortkrav. Nettopp denne juridiske rammen, mer enn noe enkelt designtrekk, er det som skiller mikrobilen fra resten.

Etter europeiske regler er for eksempel den lette firehjulingen begrenset til omtrent 6 kW effekt og en egenvekt på rundt 425 kg uten batterier, med en toppfart satt nær 45 km/t, mens den tyngre L7e-klassen tillater opptil 15 kW og høyere hastighet. Innenfor disse rammene har en mikrobil typisk plass til én eller to personer, bruker små bensinmotorer eller, i økende grad, beskjedne elmotorer, og hviler på en kort akselavstand med en bitte liten svingradius. Den lette konstruksjonen holder energibehovet nede, og det er nettopp derfor batteridrift passer formatet så godt.

For brukeren er fordelene lette å se. En mikrobil glir inn på parkeringsplasser som er umulige for vanlige biler, sluker minimalt med drivstoff eller strøm, og kan i enkelte land kjøres av yngre personer eller av dem som ikke har fullt bilførerkort. Forsikring og avgifter er ofte tilsvarende lave. I tette byer, trange historiske bysentre og på korte arbeidsreiser kan disse fordelene veie tyngre enn de åpenbare kompromissene, slik at mikrobilen blir et reelt fornuftig valg og ikke bare en kuriositet.

Konseptet har en lang og fargerik historie. Etterkrigstidens Europa opplevde en oppblomstring av såkalte boblebiler som BMW Isetta, Messerschmitt KR175 og Heinkel Kabine, født av nøysomhet og behovet for rimelig mobilitet på 1950-tallet. Ideen falmet etter hvert som vanlige småbiler ble overkommelige, men ble vekket til live igjen i moderne form med kjøretøy som Renault Twizy, Citroën Ami og den opprinnelige Smart Fortwo, der sistnevnte balanserte på grensen mellom mikrobil og fullverdig bybil.

Begrensningene ligger i selve konseptet og bør ikke underdrives. Med minimal kollisjonsstruktur gir mikrobiler og firehjulinger merkbart dårligere beskyttelse av de som sitter inne enn en fullverdig bil, og flere har gjort det svakt i uavhengige kollisjonstester. Lav toppfart og begrenset stabilitet gjør dem uegnet for motorvei og raske firefelts veier. Innenfor familien av små kjøretøy plasserer de seg under småbilen og den litt romsligere kompaktbilen, og de ligger konseptuelt nær den japanske kei-bilen, selv om kei-biler er fullverdige motorvogner bygget etter en nasjonal størrelses- og effektstandard og ikke firehjulinger.