Innkoblbar firehjulsdrift (part-time 4WD)

Innkoblbar firehjulsdrift, på engelsk part-time 4WD, er et system som driver bare to hjul under normal kjøring og lar føreren koble inn alle fire hjul når det trengs ekstra grep. Det er den eldste og mest robuste formen for flerhjulsdrift, lenge forbundet med nøkterne terrengbiler, pickuper og landbrukskjøretøy. Det definerende trekket er at firehjulsdrift ikke er en permanent tilstand, men et bevisst valg som føreren tar, og som bare er ment for løst, glatt underlag med dårlig grep som gjørme, snø, sand eller grus.

Mekanismen bygger på et fordelingsgir montert bak girkassen. I tohjulsdriftmodus leder fordelingsgiret dreiemomentet til bare én aksel, som regel den bakerste. Når føreren velger firehjulsdrift, kobler fordelingsgiret forakselen mekanisk til samme drift, slik at begge aksler roterer sammen. Avgjørende er det at et innkoblbart system ikke har noen senterdifferensial mellom de to akslene. Når driften er koblet inn, er fremre og bakre kardangaksel låst til å rotere med samme gjennomsnittshastighet, noe som er nettopp det som gir maksimalt grep på løst underlag, men som også dikterer systemets viktigste begrensning.

Den begrensningen er oppbygging av spenninger i drivverket. Når et kjøretøy svinger, tilbakelegger forhjulene en lengre vei enn bakhjulene, slik at de to akslene naturlig vil rotere med litt ulik hastighet. Når akslene er låst sammen og det ikke finnes noen senterdifferensial til å ta opp forskjellen, har dette avviket ingen steder å gjøre av seg på underlag med godt grep. På tørr asfalt kan ikke dekkene slure for å avlaste det, så det bygges opp torsjonsspenninger gjennom drivverket som gir dekkskraping, tung styring, binding i drivverket og over tid mekanisk skade. På løst underlag slurer dekkene nok til å avlaste forskjellen uskadelig, og derfor må innkoblbar firehjulsdrift bare brukes utenfor fast vei.

Systemets store dyder er enkelhet, styrke og effektivitet. Uten en senterdifferensial og tilhørende clutcher eller viskøse koblinger er maskineriet robust, billig å bygge og enkelt å reparere, egenskaper som verdsettes høyt i arbeids- og ekspedisjonskjøretøy. Å kjøre på bare to hjul i daglig veibruk reduserer også motstanden i drivverket og dermed drivstofforbruk og slitasje sammenlignet med et permanent firehjulstrukket oppsett.

Mange innkoblbare systemer har i tillegg et redusert gir i fordelingsgiret som mangedobler dreiemomentet for å krype over hindre eller for kontrollert nedkjøring av bratte bakker. Valget skjedde tradisjonelt med en gulvmontert spak, men elektronisk betjening med trykknapp eller dreiebryter er nå vanlig. Innkoblbar firehjulsdrift står i kontrast til permanent firehjulsdrift, som har en senterdifferensial og trygt kan brukes på ethvert underlag, og til firehjulsdriftsystemer som fordeler dreiemomentet automatisk. Valget mellom dem er en avveining mellom terrengevne, oppførsel på vei og kostnad.