Run-flat-dekk (nødløpsdekk)

Et run-flat-dekk er bygd for å bære bilen videre og fortsatt være kjørbart etter at det har mistet lufta, slik at føreren kan fortsette en begrenset strekning i stedet for å stoppe umiddelbart for å bytte hjul. Hensikten er todelt: å fjerne faren og bryderiet ved et hjulbytte langs veien, særlig på en nødspor langs motorvei eller i dårlige forhold, og å gi produsentene mulighet til å droppe reservehjulet helt og slik vinne tilbake vekten og bagasjeromsplassen det legger beslag på. Konseptet gjør en plutselig lufttap fra en nødsituasjon til noe håndterbart.

Den vanligste utførelsen er det selvbærende run-flat-dekket, som bruker kraftig forsterkede sidevegger. I et vanlig dekk er sideveggene avhengige av det innvendige lufttrykket for å holde formen; så snart trykket er borte, klapper de sammen under bilens vekt, og dekket ødelegges innen få meter. Sideveggene på et run-flat-dekk er bygd opp med ekstra gummi og varmebestandige innlegg som er stive nok til å bære kjøretøyets last på egen hånd, slik at dekket beholder profilen selv uten luft inni. Et mindre vanlig alternativ, støttering-systemet, plasserer en hard ring på selve felgen som det punkterte slitebanen legger seg ned på.

Fordi det punkterte dekket holdes oppe av strukturen og ikke av trykket, finnes det strenge grenser for hvordan det kan brukes. Typiske anbefalinger tillater videre kjøring i rundt 80 kilometer i hastigheter opptil omtrent 80 kilometer i timen, nok til å nå et verksted eller et trygt sted, men ikke til å fullføre en lang reise. Å overskride disse grensene overoppheter innleggene i sideveggen og gir fare for plutselig brudd. Den forsterkede konstruksjonen er derfor et hjelpemiddel for å komme seg hjem, ikke en varig løsning, og et run-flat-dekk som har vært kjørt uten luft, må som regel skiftes ut.

Den viktigste fordelen utover sikkerheten er at reservehjulet med jekk og verktøy faller bort, noe som reduserer bilens vekt og frigjør plass, og som fjerner behovet for å sitte på huk ved en trafikkert kjørebane for å montere et reservehjul. Disse fordelene forklarer hvorfor run-flat-dekk er fabrikkmontert på mange premium- og sportsbiler. Ulempene er like reelle: de stivere sideveggene overfører flere ujevnheter i veien, noe som gir en fastere og iblant mer støyende kjørekomfort, og dekkene er tyngre og dyrere å kjøpe og skifte, med færre monteringsalternativer tilgjengelig.

Et run-flat-dekk er bare trygt dersom føreren vet at dekket har mistet lufta, fordi dekket utad gir få tegn på dette. Derfor er et dekktrykksovervåkingssystem (TPMS) i praksis et krav sammen med run-flat-dekk, og varsler føreren om et trykktap som vedkommende ellers kanskje ikke ville merket gjennom rattet eller kjørekomforten. Eiere bør også være klar over at de fleste run-flat-dekk ikke kan repareres etter at de har vært kjørt uten luft, og at montering krever utstyr og kompetanse som de stive sideveggene gjør nødvendig.