Dreiemomentfordeling (torque vectoring)

Dreiemomentfordeling (torque vectoring) er en chassisteknologi som aktivt varierer hvor mye trekkraft, eller i enkelte løsninger bremsekraft, som leveres til hvert enkelt hjul, for å forme bilens oppførsel gjennom en sving. I stedet for å behandle drivhjulene som et par som må få like stor kraft, kan et system for dreiemomentfordeling favorisere det ene hjulet framfor det andre, og bruke denne asymmetrien til å svinge bilen mer villig, holde en strammere linje og motvirke at grepet glipper. Hensikten er å gjøre kjøretøyet både mer smidig og mer stabilt, to mål som vanligvis trekker i hver sin retning.

Fysikken hviler på at ytterhjulene tilbakelegger en lengre vei enn innerhjulene i en sving, og at det å legge mer trekk på ytterhjulet skaper et giremoment som hjelper til med å dreie bilen inn i svingen. Ved å sende ekstra dreiemoment til det ytre bakhjulet skyver et slikt system i praksis bakenden av bilen rundt svingen, og motvirker tendensen mange biler har til å understyre, der fronten skyver utover og bilen går rettere enn føreren ønsker. Resultatet er kvikkere innsving og en mer nøytral, responsiv følelse, uten at føreren trenger å foreta seg noe.

Dette kan oppnås på flere måter. Den enkleste, ofte kalt bremsebasert dreiemomentfordeling, bruker den eksisterende maskinvaren for stabilitetskontroll til å nappe bremsen på innerhjulet, noe som forskyver trekket mot ytterhjulet gjennom en åpen differensial; den er rimelig, men sløser bort energi som varme. Mer avanserte systemer bruker en aktiv differensial med clutcher eller et ekstra girsett som mekanisk kan fordele dreiemomentet mellom venstre og høyre hjul etter behov. Den mest kapable løsningen finnes på elektriske og hybride biler utstyrt med en egen motor til hvert hjul eller hver aksel, der styringsenheten kan dosere dreiemoment til hvert hjul uavhengig og momentant, og dermed gir den fineste og raskeste kontrollen av alle.

Fordelene for føreren er merkbare. Svingingen føles skarpere og mer presis, bilen setter seg mer trygt under effekt, og grepet bedres fordi trekket rettes mot det hjulet som er best i stand til å utnytte det, slik at man unngår unyttig hjulspinn på det avlastede innerhjulet. På glatt eller ujevnt underlag med ulikt grep fra side til side hjelper den samme evnen til å variere dreiemomentet til at bilen får lagt ut effekten rent og holder stødig kurs, og forener slik ytelse med sikkerhet.

Dreiemomentfordeling er nært beslektet med, men mer kapabel enn, en sperredifferensial, som bare kan motvirke en turtallsforskjell mellom de to hjulene framfor aktivt å kommandere en momentfordeling. Den virker sammen med den vanlige differensialen og stabilitetskontrollen, og på firehjulsdrevne biler kan den arbeide både fra for- til bakaksel og fra side til side. Hondas tidligere systemer for aktiv momentoverføring var forløpere for ideen, og i dag er dreiemomentfordeling et viktig verktøy som produsentene bruker for å gi biler skarpere veiegenskaper uten å gå på akkord med den stabiliteten og det grepet hverdagskjøringen krever.