Gardinairbager (vindusairbager)

Vindusairbager, oftere kalt gardinairbager, er oppblåsbare puter som ligger lagret langs takskinnen over sidevinduene og felles ut nedover for å beskytte hodet til de ombordværende ved en sidekollisjon eller en velt. De finnes fordi sidekollisjoner og velt etterlater svært lite deformerbart rom mellom hodet til en passasjer og den harde strukturen i dørstolpene, glasset og inntrengende gjenstander – langt mindre enn den lange deformasjonssonen som er tilgjengelig ved en frontkollisjon – slik at det trengs en egen pute for å bygge bro over dette trange gapet på millisekunder.

Selve airbagen er et langt tøyrør, ofte mer enn halvannen meter langt, brettet inn i takhimlingen og skjult bak panelet som løper fra A-stolpen til C-stolpen. Når kollisjonssensorer – vanligvis trykk- eller akselerasjonssensorer i dørene og langs terskelen – registrerer en sidekollisjon av tilstrekkelig alvorlighet, utløser styreenheten en pyroteknisk eller hybrid gassgenerator. Gass fyller posen på omtrent 20 til 30 millisekunder, og den ruller seg ut som en gardin over sidevinduene og legger seg mellom de ombordværende og glasset. I motsetning til en frontairbag, som tømmes nesten umiddelbart, er en gardinairbag konstruert for å holde seg oppblåst i flere sekunder, slik at den kan fortsette å beskytte gjennom de gjentatte støtene under en velt.

Beskyttelsen den gir er todelt. Ved å dempe hodets sammenstøt mot vindusåpningen og stolpene reduserer den markant risikoen for kraniebrudd og traumatisk hjerneskade, som dominerer de alvorlige skadene ved sidekollisjoner. Ved en velt danner den også en barriere over vindusåpningen som bidrar til å hindre at de ombordværende – særlig de uten belte – kastes helt eller delvis ut, et scenario med svært høy dødelighet.

Gardinairbager er som regel ett element i en lagdelt sidebeskyttelsespakke. Sete- eller dørmonterte sideairbager utløses sammen med dem for å skjerme overkropp og bekken, mens gardinen konsentrerer seg om hodet. Dekningen har utvidet seg over årene fra kun forsetepassasjerene til puter i full lengde som beskytter begge seterader, og enkelte biler legger nå til airbager mot motsatt side eller i midten for å hindre at forsetepassasjerene kolliderer med hverandre. Utløsningen er samordnet med beltestrammere, som tar opp slakk i beltet i samme øyeblikk for å plassere kroppen riktig mot putene.

Det er praktiske forhold å huske på. Gardinairbager er til engangsbruk og må skiftes etter utløsning, sammen med gassgeneratorene og ofte takhimlingen. Endringer i ettermarkedet, som soltak eller paneler, kan komme i veien for banen deres, og takmontert utstyr bør respektere utløsningssonen. De er kalibrert for å virke sammen med et korrekt brukt sikkerhetsbelte; en passasjer uten belte kan bli kastet ut av putens beskyttelsesområde før den rekker å hjelpe.

Innenfor det bredere kollisjonsputesystemet utfyller vindusairbager front- og sideairbager, beltestrammere og karosseriets energiabsorberende deformasjonssoner, og utgjør den delen av beskyttelsesnettet som er rettet spesifikt mot side- og veltehendelser.