WLTP

Worldwide Harmonised Light Vehicles Test Procedure, nær sagt alltid forkortet til WLTP, er den standardiserte laboratorietesten som brukes for å måle en personbils eller lett varebils drivstofforbruk, CO2-utslipp og, for elektrifiserte kjøretøy, elektrisk rekkevidde. Den finnes fordi kjøpere, myndigheter og avgiftsinstanser alle trenger et felles, repeterbart målestokk å sammenligne ulike modeller med, og fordi tallene den gir, går rett inn i kjøretøyavgifter, mål for gjennomsnittlige flåteutslipp og merkingen som vises i bilforretningene.

WLTP ble utviklet i regi av FN for å erstatte New European Driving Cycle, NEDC, som hadde blitt beryktet for å underdrive virkelig forbruk. NEDC stammet fra 1980-tallet og brukte en mild, urealistisk kjøreprofil med lange partier i jevn fart og beskjedne akselerasjoner, slik at gapet mellom det oppgitte forbruket og det førerne faktisk oppnådde, vokste jevnt etter hvert som motorer og biler utviklet seg. WLTP ble innfaset for nye europeiske modeller mellom 2017 og 2019 nettopp for å snevre inn det gapet.

Rent praktisk kjøres testen på en rulleprøvebenk, altså en chassisdynamometer, i et laboratorium med kontrollert temperatur, der bilens eksosgasser og energibruk måles nøyaktig hele veien. WLTP-syklusen er lengre og raskere enn den gamle, varer rundt tretti minutter og dekker omtrent tjuetre kilometer med en snittfart nær førtiseks kilometer i timen, med høyere toppfart og raskere, mer varierte akselerasjoner fordelt på faser med lav, middels, høy og ekstra høy fart som bedre gjengir bruk i by, på landevei og motorvei.

En vesentlig forbedring fra NEDC er at WLTP tar hensyn til forhold som virkelig påvirker forbruket på en konkret bil. Den er langt mer følsom for kjøretøyets vekt, luftmotstand og rullemotstand, og avgjørende nok regner den med ekstrautstyr: større hjul, panoramatak og annet tilbehør som legger til vekt eller motstand, kan heve de sertifiserte tallene. Det betyr at en tungt utstyrt bil kan få et høyere offisielt CO2-tall, og dermed et høyere avgiftstrinn, enn samme modell i enklere utførelse.

Fordi selv en grundig laboratorietest ikke kan fange opp alle forhold i virkeligheten, suppleres WLTP av Real Driving Emissions-testing, kjent som RDE. RDE bruker bærbart måleutstyr montert på bilen under faktisk kjøring på offentlig vei, og er rettet mest mot forurensende stoffer som nitrogenoksider og partikler, ikke mot drivstofforbruk. Sammen rammer de to prosedyrene inn både laboratoriets repeterbarhet og virkeligheten på veien.

Det er fortsatt viktig å lese WLTP-tall som sammenlignbare referanseverdier, ikke som garantier, siden de enkelte resultatene avhenger av kjørestil, klima, last og rute. Prosedyren henger nært sammen med NEDC den avløste, med RDE-testingen for forurensning, og med de underliggende målene for drivstofforbruk og CO2-utslipp som styrer både forbrukernes valg og etterlevelsen av regelverket i store deler av verden.